Blodig Krigsmark

Så er det av glede han rider av sted
Mot solnedgangen I vest;
Vender hjematt I glede med budet om fred
I venten om hjemkomstfest
Men der hjemme stiger kun stillheten frem
Intet spor av lykke, av kjære, av hjem
Kun lukten av død og pest
Da bryter skyer I himmelens mørke
Og styrter yil jorden som regn
Men uten makt til å livgi gledens tørke
Blir det kun som et som et dystert regn
I stille pinsel klager folket sin nød
Forkrøplet, sorgtunge, merket av død
I et land av gjørme og stein
Over åsen skriker en skrekkslagen ravn
Når han skrider der stillheten rår;
I fortvilelse roper han sin kones navn
Men stillhet er alt han får
Han spør en krokete gamling I svart
Med ett eneste svar: Hun er død eller dratt;
Jeg vet intet, det er mørke år
Da bryter der noe I hans håpfulle sinn
Og han stiger atter til hest;
Det er I et mørke han nå rider inn;
Fortapt er de han elsket mest
Men landet hen kjempet for er fortsatt I krig
Derfor verver han seg påny til strid
For kjemping er det han kan best
Men folket er trett av krigens svøp
Av styrets tunge hand
Er trette av sult, av sykdom og nød
Av mangel på brød og vann
Riket er preget av gjentatte opprør;
De ender I slag og blodige oppgjør
I et allerede krigstrett land
Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt
Til en liten by I øst;
Som leder for en gruppe leide menn
Som for gull kjemper nådeløst
Mot en oppstand som setter riket I brann
Ledet av en mystisk kappekledt mann
Med sverd og nattergalrøst
Sverd finner kjød når murene rives
Og byen ryddes tom
Han rider med drap, der hærene strides
For å drepe, var det de kom
Da går lederen mot ham med tunge skritt
Løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk
Og faller død for sverdet hans om
Gjennom skyene begynner da solen å skinne
Over en by I strid
Da ser han, den falne er en kvinne
Som han har berøvet liv
Da først ser han den sorg som er forvoldt
For den falne er kjent, er elsket, avholdt;
Det er hans egen viv