By
Frida Ånnevik
Den puster bare når den må
Et tungt åndedrag midt i det stille
Sveiver en ny dag i gang
En ny og sjeldent lang
Den roper bare når den må
Et halvkvalt rop midt i larmen
I det finnes ingenting sant
Den feige vet den vant
Den liker bare de den må
Et lunkent stryk midt i mengden
Utvalgt som den som blir sett
Men aldri mer når den har sett seg mett
Den varmer bare når den vil
Pakker oss inn med det den finner
Pappkartong og bølgeplast
Bølger og hissig vind i kast
