Jon Andersen
Alf Cranner
Jon Andersen, min gutt, Jon,
den gang da du ble min,
var manken din som ravnen
og pannen slett og fin.
Men kransen er som snø nå
og hele skallen glatt.
Men signe dine hvite strå,
Jon Andersen, min skatt.
Jon Andersen, min venn, Jon
vi gikk på bakkekammen.
Og mang en lystig dag, Jon,
vi lo og lekte sammen.
Nå må vi stavre ned, Jon,
hånd i hånd til slutt.
og sove her ved fjellets fot,
Jon Andersen, min gutt.
